I løpet av de 7 årene jeg har vært syk, har jeg prøvd all mulig alternativ behandling. Når skolemedisinen ikke kan tilby noenting, bortsett fra å råde oss til å sove og slappe av, blir man selvsagt motløs. Man klamrer seg til håpet om at de alternative vil klare å gjøre et eller annet. Kanskje ikke gjøre helt frisk – men få meg ut av senga.

Ingenting har funket. Bortsett fra tiden som har gått. For to år siden prøvde jeg å studere, jeg tok opp ett fag – og fikk på mystisk vis klart å avlegge eksamen med bra resultat. Da jeg var ferdig, kom smellen – jeg ble enda mer sliten enn før.

Å være 25 år og uføre er ikke noe å slenge puppene i taket for. Men det er nå sånn det er pr i dag. Jeg har vært nær ved å gi opp flere ganger, jeg har grublet på hvorfor jeg må leve uten å ha et liv – og at alt hadde vært så mye bedre hvis jeg kunne få slippe. Men samtidig vil jeg ikke gi meg. Jeg vil så gjerne bli frisk. Jeg har så mange planer. Jeg MÅ bli frisk.

Og nå er jeg faktisk nærmere enn jeg noen gang har vært! Denne gangen orker jeg ikke være redd for å håpe – orker ikke være redd for hva resultatet blir dersom jeg går på enda en smell. Denne gangen fungerer det; jeg føler det på meg. Forventer ikke å bli 100% frisk – jeg forventer kun noen prosents bedring.. Slik at livet blir litt lettere å leve!

For en måned siden bestemte jeg meg for å oppsøke en klinikk som driver med alternativ behandling kombinert med skolemedisin. Jeg hadde vært der før; den gangen hadde jeg nettopp blitt syk, og var så dårlig at jeg faktisk ikke skjønner hvordan jeg kom meg fram og tilbake til klinikken. Jeg husker jeg satt på venterommet – hvor jeg mer ventet på at jeg skulle besvime, enn at det skulle bli min tur til å snakke med legen. Tårene rant, ikke fordi jeg var trist, men fordi jeg var så ubeskrivelig utmattet.

Den gangen hjalp ingenting av det jeg prøvde på klinikken. Jeg fikk beskjed om å begynne på diett; spise kun kjøtt, fisk og grønnsaker, jeg ble testet for allergier, jeg fikk c-vitamin-injeksjoner intravenøst, og ble proppet full av mineraler og vitaminer. Jeg forble like dårlig.

Som sagt; for en måned siden dro jeg tilbake, og fikk tatt en haug med prøver. Hadde det ikke vært for mormor og bestefar ville jeg aldri klart det økonomisk. Men i går var jeg altså tilbake på klinikken for å få resultatene av legen. Foruten B-12-, magnesium- og sinkmangel (som alle har med energimangel å gjøre, TjOHO!!) ble det funnet en parasitt i magen min.

Denne parasitten har jeg blitt behandlet for før – men den gangen ble det ikke fulgt opp, og det viser seg nå at parasitten fortsatt lever i beste velgående… Og hva fører denne faenskapen med seg av symptomer? Utmattelse (!!!), problemer med opptak av næring i tarmen, kvalme osv.

I dag tidlig tok jeg mine første tre piller med antibiotika. Parasittene skal bort.

JEG ER VED GODT MOT

(Forts følger..)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gårsdagens parasitt-nyhet skremmer livsskiten ut av meg. Jeg bor riktignok ikke i Oslo, men jeg har M.E – noe denne Giardia-parasitten kan føre til dersom den smittede er ekstra uheldig.

Jeg fikk M.E etter en influensa i 2001. Da var jeg 18 år gammel, hadde livet foran meg; gledet meg stort til den så smått startede russetida, var med i Russerevyen og var et, vil jeg påstå, sprudlende, sosialt og livsengasjert individ.

Så ble jeg syk. En tøff influensa (grunnen til at jeg karakteriserer den som tøff, er fordi min far hadde den først – og han var for første gang i historien hjemme fra jobb; faktisk i tre hele dager) og hele kroppen min kollapset. I tillegg til de vanlige influensa-symptomene mistet jeg all styrke og energi i ben og armer. Jeg klarte ikke stå på bena.

Etter to uker forsvant influensa-forkjølelsen. Men ikke den totale utmattelsen kroppen min slet med. Den ble værende. Dagene gikk. Så ukene. Så månedene. Jeg ble ikke bedre. Senga var min beste venn, jeg orket ikke dusje, ikke spise – og samtidig forstod jeg ikke hva som foregikk i kroppen min.

Hva i huleste skjedde? Hvorfor ble jeg ikke bedre? Var jeg dødssyk? Legen betrygget meg med at det ikke var noe dødelig. Han hadde nettopp vært på en konferanse som omhandlet M.E – og var rimelig sikker på at det var dette jeg hadde fått.

Jeg nektet å gi opp. Det måtte finnes en behandling som kunne gjøre meg litt bedre – det gjaldt bare å finne den rette. Og sånn begynte min hvileløse vandring i naturmedisinens verden. Jeg prøvde akupunktur, øre-akupunktur, homeopati, c-vitamin og b12-injeksjoner intravenøst, dietter, leverrens, urter, blomstermedisin, aferese, osteopati, kinesologi, healing – ja lista er lengre enn lang.

Alle naturmedisinerne lovet det samme; tre-fire behandlinger og du er tilbake på bena igjen! Alle naturmedisinerne tok feil. Jeg var og ble syk.

7 år har gått. Siden jeg ble dårlig i 2001 vil jeg anslå at jeg har kommet meg 30%. På en god dag (ingen dager er like) klarer jeg å kjøre til butikken og handle. Jeg orker å lage mat, og å gjøre litt husarbeid. Jeg kan støvsuge leiligheten hvis jeg deler det opp i fire etapper. Det tar lang tid. Jeg må ta pauser, hvile og hente nye krefter.

Vennene mine er borte. Kun et par står igjen – nekter å gi slipp på meg. Det føles veldig bra. Det er først når en krise intreffer at man ser hvem som er ens egentlige venner. Det stemmer godt. Men jeg skjønner ikke hvordan de få som står igjen gidder å fortsette og kontakte meg; jeg orker sjeldent være med på ting (på en god dag kan jeg være med på kafè, men da går de neste tre dagene til hvile) – og telefonsamtaler tapper meg fullstendig for krefter. Sms er en herlig oppfinnelse.

Folk på min alder begynner å bli ferdig utdannet nå. Noen av dem har fått barn, de har fått drømmejobben, de lever livet – slik jeg hadde planer om da jeg var 18 år.

Isteden ligger jeg her. På sofaen. Sliten som et uvær (tja, etter et uvær kanskje). Kroppen er så utmattet at jeg er sikker på at det ville vært best om den fikk slippe… Den har slitt i 7 år nå, og Gud vet hvor mange år til det må gå før den eventuelt får det bedre. Misforstå meg rett – sjelen min har ikke lyst til å dø – den nekter å gi opp, nekter å innse at dette er livet jeg er dømt til å leve.

Jeg håper ikke Guardia-forekomsten i Oslo-vannet er nok til å gjøre folk syke. En ME-epedemi håper jeg vi slipper – jeg unner ingen å få livet sitt ødelagt på denne måten.

Nå må jeg prøve å komme meg i dusjen. Så venter tre timer med hvile.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende